Til kvinner

Hei på deg! Vi synes det er fint at du har tatt deg tid til å besøke denne siden. Vi vet ikke om du er misbrukt seksuelt, eller om du bare vil lese denne siden for å få litt informasjon om senteret.

Om du er misbrukt seksuelt, og har behov for hjelp og støtte, så håper vi at du finner det du søker på denne siden. Om du ikke har pratet med noen om overgrepene før, så har du kanskje følt at du har vært nesten alene om å være misbrukt?

Det er du ikke!

Her på senteret har vi kontakt med mange kvinner som har blitt misbrukt av så vel kvinner som av menn. Alle har de gått rundt og båret på en hemmelighet som de har hatt en følelse av å ha vært alene om.

Kjenner du deg igjen?

Incest og seksuelle overgrep er opphav til mange problemer, spesielt dersom du går alene og bærer på alle de vonde tankene og følelsene. Hvis du trenger noen å snakke med, om det som plager deg, er vi her for å hjelpe deg.

Vi som jobber her har taushetsplikt, så med oss kan du snakke åpent om alt mulig. Du kan også være anonym, hvis du foretrekker det.

Ta kontakt med oss, så vil vi sammen forsøke å finne en vei ut av problemene.

Utsatt kvinne på 31 år vil fortelle deg noe:

Hallo, jeg tok første gang kontakt med Incestsenteret i Vestfold høsten 2003. Jeg hadde hørt om senteret av min psykolog, og han anbefalte meg å ringe dit. Jeg var veldig nervøs da jeg ringte en lørdag ettermiddag, jeg var da alene hjemme for min mann hadde tatt med seg begge ungene våre på kino.

Da jeg hadde slått nummeret hørte jeg ei dame med en rolig stemme som sa: “Hallo, du har nå kommet til Incestsenteret”. Jeg fikk helt panikk, skulle jeg våge å snakke, eller skulle jeg legge på? Jeg ble så rolig av stemmen hennes, og det jeg husker best var at hun sa at jeg kunne bruke den tiden jeg trengte, for hun var her for å lytte til meg. Det at hun sa det gjorde meg så trygg, tenk at hun var der for meg.

Etter at jeg fikk summet meg så våget jeg å begynne å prate. Jeg ble litt redd av meg selv for jeg pratet i vei, jeg var så redd for at hun ikke skulle ha tid til å høre på alt jeg hadde å si. Jeg ble overrasket da hun stoppet meg og sa at hun håpet at jeg kunne roe meg ned, puste med magen, for hun hadde tid til å prate med meg så lenge jeg hadde behov for det. Hun sa at det kunne hende at hun måtte avbryte samtalen for en kort stund, hvis det ringte en annen telefon, men da ville hun parkere den telefonen, og så ville hun komme fort tilbake til meg igjen. Det at hun sa det betydde så mye for meg. Jeg ble så glad inne i meg og klarte å prate saktere. Det at hun ga meg den tiden jeg hadde behov for betydde veldig mye.

Etter at vi hadde pratet sammen i ca. 2 timer, følte jeg meg som et nytt menneske. Det var så deilig å ha et menneske som var der bare for meg. Hun stilte ingen krav til meg, og det var så deilig å oppleve at jeg ikke ble utspurt om alt mulig. Da hun spurte om jeg kunne tenke meg å komme til samtaler på senteret, sa jeg faktisk ja til det.

Jeg kom til min første samtale 2 dager senere. Det å komme inn på senteret ble en stor opplevelse for meg. Jeg gruet meg mye, pga. at jeg hadde aldri møtt en utsatt før.

Når jeg kom inn i stua, satt det to kvinner og en mann der.

Min første tanke var: “Hva tenker de om meg?”

Jeg forsto fort at de også hadde opplevd det samme som meg. Det som overrasket meg var at de var så åpne om sitt liv, og det at de tok i mot meg på en måte som om de forstod at jeg var nervøs. Begge kvinnene fortalte at de bodde på senteret, og mannen skulle inn i en samtale. Det var så rart å “finne tonen” nesten med en gang jeg satte meg ned i sofaen. Jeg følte meg liksom hjemme her.

Hun jeg skulle prate med kom, og det var deilig å sitte å prate om det vanskeligste av det vanskeligste. Jeg går fortsatt i samtaler ved senteret, og det har gitt meg mye. Det er så fint å møte andre utsatt, da føler jeg meg ikke så alene om å ha blitt misbrukt seksuelt. Alt blir så mye lettere da vi er flere som har opplevd det samme. Det blir liksom ikke så spesielt. Jeg er veldig takknemmelig for at min psykiater ga meg muligheten til å ta kontakt med senteret. Han har også et samarbeid med henne jeg prater med, slik at de begge hjelper meg på en ny og bedre måte nå.

Utsatt kvinne på 51 år forteller:

Hei, jeg er ei kvinne på 51 år og jeg vil nå fortelle deg min historie. Jeg vokste opp i Østfold, og var ei vilter og aktiv jente som liten. I 1997 kom overgrepene frem for alvor i meg. Da klarte jeg ikke å holde minnene fra denne tiden borte lengre. Det var etter at jeg så en TV film om incest at jeg begynte å få det vanskelig.

Det var en bekjent av familien som hadde misbrukt meg seksuelt fra jeg var 8 år, og overgrepene forsatte i mange år, før jeg klarte å komme meg ut av det.

I tillegg til han ble jeg også misbrukt av en onkel av meg, fra jeg var 7 år til jeg var 11 år. Min onkel var 4 år eldre enn meg, og han spurte meg i 1998 om jeg kunne huske hva han hadde gjort med meg. Når han spurte om det kom hele fortiden min frem. Jeg husket hvor sexfiksert han var og overgrepene han hadde gjort rullet frem over netthinnen min.

Gjennom hele oppveksten brukte jeg mye energi på å fortrenge bort overgrepene som jeg opplevde fra både min onkel og vennen av familien vår. Når jeg tenker tilbake så forstår jeg nå mer og mer av hvorfor jeg i hele oppveksten hadde vært kald, sint og utagerende og at jeg aldri slapp noen inn på meg, for jeg stolte jo ikke på noen.

Jeg slet mye i denne tiden, da alle overgrepene ble så nære igjen. Jeg prøvde å få vekk minnene, men de bare trengte seg på hele tiden. Selv om jeg begynte hos en psykolog og jeg gikk i samtaler ved et psykiatrisk team på hjemstedet mitt, så var det svært vanskelig, da jeg hadde så mange svarte dager. Alt var bare kaos, og følelsene mine slet og rev i meg. Det var som om en hang alle plaggene på en knagg, og den røyk og nedi hullet forsvant jeg. Så var det opp igjen og det samme gjentok seg.

Heldigvis for meg så var jeg tante til ei jente som var utdannet sykepleier med etterutdanning i psykiatri, og hun jobbet også med unge kvinner som var seksuelt misbrukt. Hun ble min redningsplanke, da hun skjønte hva jeg hadde opplevd og spurte meg rett ut. Jeg bekreftet at det hun trodde var sant. Når jeg hadde mine verste perioder pratet vi mye sammen på telefonen, da hun bodde så langt unna meg. Det fine med henne var at hun klarte å skille mellom meg som tante og det å hjelpe meg profesjonelt. Hun klarte alltid å snakke meg på rett kjør igjen, når jeg var langt nede. Jeg hadde ingen andre rundt meg som forsto meg på den måten hun gjorde, for jeg gikk hele tiden og holdt en maske.

Den ene måneden etter den andre gikk. Jeg gikk i faste samtaler med psykologen, psykiatrisk team og pratet mye med tantebarnet mitt, men jeg følte at jeg kom ingen vei. Min frustrasjon og fortvilelse gikk opp og ned, akkurat som en pannekake. Jeg forsto ikke at det var flere knagger å henge klærne på, enn den ene kroken som hele tiden røyk. Opp i all den elendigheten jeg nå følte så kan jeg takke tantebarnet mitt for at jeg ikke skadet meg.

Høsten 2000 ringte tantebarnet mitt til Incestsenteret i Vestfold, for å høre hva hun kunne gjøre for meg. Hun prøvde å få meg til å reise dit, men det torde jeg ikke. Jeg følte at dit skulle jeg ikke. I oktober 2000 ringte jeg igjen til tantebarnet mitt. Nå var jeg så langt nede, og orket ikke å leve lengre.

Jeg ville ta farvel med henne, men da ble hun sint for første gang på meg. Jeg fikk beskjed om å sitte ved telefonen for hun skulle ringe Incestsenteret og spørre om vi kunne komme dit på søndag. Etter en kort stund ringte hun tilbake og forlangte at jeg måtte komme til Tønsberg til søndag, vi skulle dra sammen til senteret.

Så kom søndagen og jeg reiste til Tønsberg, til senteret. Jeg vet ikke hva jeg tenkte, men jeg var i hvert fall der. Vi ble møtte av ei hyggelig dame, som viste oss rundt, og så satte vi oss inne på et rom og pratet sammen. Da vi skulle reise fikk jeg tilbud om å ringe til senteret dagen etter, for da kunne jeg prate med ei annen dame som jeg skulle begynne å ha faste samtaler med.

Jeg ringte dagen etter og pratet med ei hyggelig dame. Jeg fikk min første time med henne uken etter, og da begynte virkelig redningen for meg. Jeg hadde faste samtaletimer med henne en dag i uken. Fra oktober 2000 til jan. 2003 har jeg reist tur / retur Østfold / Incestsenteret i Vestfold en gang i uka. Det har vært mye arbeid, mange lange samtaler, men det har virkelig hjulpet meg mye. Det er her jeg har lært at det er viktig å ta et problem av gangen, og ikke alt på en gang. Tilbake til knaggene jeg har nevnt tidligere. Jeg har lært noe viktig, at alt ikke skal henges på en knagg, for da ryker det hele tiden.

Selv om jeg har fått god hjelp på senteret, så har jeg også vært fortvilet mange ganger. Jeg fikk mye oppmuntring og veiledning ved senteret, men jeg følte også der at jeg sto fast på enkelte områder og at jeg ikke kom videre med livet mitt.

I samtalene ved senteret var det vanskelig for meg å snakke pent om meg selv, da jeg ikke hadde noe pent å si om meg selv. Etter mange samtaler klarte jeg endelig å si noe positivt om meg selv. Det var først etter dette at jeg for alvor forsto at det var mulig å løse et problem av gangen. Da ble det jo ett problem mindre, men det var ikke så enkelt. Jeg gikk i fella gang på gang, da jeg trodde at jeg kunne løse en haug med problemer i ett tak, bare jeg tok ett problem av gangen. Jeg trodde jeg kunne løse et nytt problem hver gang jeg var i Tønsberg. Jeg vet jeg gjorde et stor jobb med meg selv i denne tiden, med god veiledning fra henne jeg pratet med på senteret. Det ble som en slags besettelse å reise dit, da jeg følte at det gikk an å løse problemer jeg tidligere hadde gitt opp. Det var til tider svært tungt, men jeg ville videre med livet mitt, og jeg ville ikke gi opp.

Jeg har hele tiden også gått i terapi hos en psykolog, men vi har ikke tatt tak i incestdelen av mitt liv, pga. at det var en mannlig psykolog. Men jeg orienterte han hele tiden om hva vi jobbet med på Incestsenteret, og han synes det var bra.

Jeg hadde et problem hjemme, som jeg måtte få løst. Det var ingen hjemme som visste at jeg hadde vært utsatt for incest, foruten min datter og tante barnet mitt. Verken mamma, pappa eller min bror visste noe. Jeg hadde store problemer med å holde overgrepene for meg selv, men siden min far var svært syk så ville jeg ikke belaste han med dette. I begynnelsen av 2002 ble min far lagt inn på sykehuset etter lang tids sykeleie, og han døde noen uker senere.

Noen dager etter at min far døde fortalte jeg til mamma at jeg var utsatt for incest, og hvem som hadde gjort det. Jeg spurte henne om hun hadde merket noe av det, men det hadde hun ikke lagt merke til det. Det eneste hun sa var: “Er det derfor du er som du er”. Hva skulle jeg si. Det var ikke noe støtte å få der.

Heldigvis hadde jeg noen gode naboer og noen få venner som jeg også våget å fortelle det til, og de har vært til god hjelp når jeg har trengt ekstra støtte, men jeg flyr ikke ned dørene der.

Jeg har ikke noen kontakt med min onkel, men det har min mor da det er hennes bror, men det blir hennes problem. De andre i slekta vår har heldigvis tatt min side. Det er ikke mange som orker å ha noe med han å gjøre.

Han andre som har misbrukt meg har jeg satt en strek over, og jeg prøver å ikke tenke så mye på han, men han dukker enkelte ganger opp i meg. Jeg reiser fortsatt til Tønsberg, noe jeg kommer til å fortsette med i lang tid til, for jeg stoler ikke helt på meg selv enda. Jeg går fortsatt hos psykologen og det psykiatriske teamet. Alt dette til sammen gir meg en trygghet, for jeg har fortsatt problemer jeg må løse, men jeg vet nå et jeg må ta en ting av gangen så ikke knaggen ryker.

Et stort problem jeg jobber med nå, på senteret, er det å takle menn. Våge å stole på de mennene som viser interesse for meg. Det går greit med de mennene jeg kjenner, som har damer, for de er jo opptatt, og har ikke slike interesser for meg, men det er verre med de andre. Mitt store problem er at jeg har vanskelig å forstå at enkelte menn kan ha interesse for meg, da jeg hele tiden har vært overbevist om at ingen menn liker meg.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en spesiell fin opplevelse jeg hadde sommeren 2002. Det var en helg som ble en omveltende opplevelse for meg. Jeg oppdaget da at jeg kunne være med i et fellesskap og ikke føle meg på utsiden. Denne helgen var det to damer som tok meg med på en tur og vi delte hotellrom sammen. Tenk at jeg fikk være med dem på tur. Det ble en weekend jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var en del av dem, og jeg som tidligere ikke hadde sluppet noen inn på meg. Jeg fikk denne helgen et helt nytt bilde av både meg selv og andre. Det gikk nå opp for meg at det er viktig å slippe folk inn på livet sitt, og ikke støte dem vekk slik jeg har gjort i alle år, for det er ødeleggende for en selv.

Jeg har med dette innlegget fortalt min historie, for å formidle hvilken hjelp jeg har fått, både hos de i Østfold og ved Incestsenteret i Vestfold. Senteret er der hver dag. Om du er, eller har vært utsatte for incest eller seksuelle overgrep kan du ringe til senteret å snakke med dem når du har behov for det, hele døgnet. De er der for å hjelpe oss, så hvis du har behov for å ha noen å snakke med, så vil jeg anbefale deg å ringe dit.